Bibelen: En suveren og uforanderlig bok

Pinsevenner anerkjenner hele Bibelen som Guds hellige og ufeilbarlige ord.

Pinsebevegelsen forkynner og tolker Bibelens ord ut fra at alt det som står i den er sant, og at det ikke er opp til mennesket ved kritisk analyse å avgjøre sannhetsverdien i det som står skrevet. 
Samtidig erkjenner vi at mennesket ikke forstår alt eller kan forklare alle sammenhenger fullt ut (1. Korinterbrev 13:9). 
Men ved Den Hellige Ånds hjelp kan kristne imidlertid få en tydeligere forståelse og større innsikt i det som står skrevet (Johannes 16:13).

Pinsebevegelsen benytter ingen forklarelsesskrifter eller andre skrifter i tillegg til Bibelen. Pinsevenner regner heller ingen andre åpenbaringer eller andre skrifter som likeverdige eller høyere enn den åpenbaring Gud har gitt mennesket gjennom Bibelen slik vi kjenner den i dag.

"Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning." (2. Timoteusbrev 3:16-17)


Frelse: Guds gode gave

Pinsebevegelsen har en lære om frelse som ikke skiller seg fra andre store evangeliske trossamfunn. Frelsen forstås som en aktiv handling fra Guds side der Han gjennom Jesu Kristi offerdød på korset og oppstandelse gjenoppretter det forhold til menneskeslekten som gikk tapt på grunn av syndefallet ved Adam. 

Frelst ved tro
Frelse betyr det samme som å gjøre helt, bli berget og å bli født på nytt til et annet liv (2. Korinterbrev 5:17). Frelsen i jesus innebærer at et menneske som er stengt ute fra Guds rike på grunn av sin syndige natur, får renset sitt liv fra synden og kan komme nær Gud Fader.
Alt dette skjer ved tro som er den Guds gave som skaper frelsens under (Efeserbrevet 2:8-9). Det er viktig å understreke at tro ikke er knyttet til følelser eller spesielle opplevelser. Følelsene hører til den menneskelige natur, mens tro er en overgivelse som har full tillit til Gud (Hebreerbrevet 11:1).
Vi frelses ikke av tro, men ved tro (Romerbrevet 10:17). Frelsens sentrum er altså ikke menneskers tro, mens Jesu korsdød og forsoning. Troen er derimot den hånd som griper denne Guds gave og som gjør at den tilegnes som en personlig erfaring. Dette skjer fordi Gud er nådig!
Tro er kort og godt å komme til Jesus med sine synder! Bibelen sier at "dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst" (Romerbrevet 10:9-10).


Dåp: En glad bekjennelseshandling

Pinsevenner praktiserer dåp av troende, den såkalte baptistiske dåpsformen. Dåpen finner som regel sted i menighetens lokale hvor det er tilrettelagt for dåp, eller dåpen kan skje utendørs i et vann eller en elv.
Dåpshandlingen skjer på grunnlag av personlig tro og et ønske om å knytte seg til den lokale menigheten som medlem. Dette har sammenheng med at dåpsbefalingen fra Jesu egen munn var knyttet sammen med kallet til "å lære dem å holde alt det jeg har befalt dere" (Matteus 28:20). Dette mener vi best kan realiseres gjennom et forpliktende menighetsfellesskap.

Dåpshandlingen foregår på den måten at dåpsforretter og dåpskandidat sammen går ned i vannet. Den som forretter, innleder gjerne med bønn hvoretter han døper vedkommende på grunnlag av følgende bekjennelse: "På din egen tro og bekjennelse og på Jesu Kristi befaling, så døper jeg deg til Kristus, i Faderens, Sønnens og Den Hellige ånds navn". 
Så døpes dåpskandidaten ved å legges helt under vann og reises opp med ordene: "Oppreist med Kristus for å leve det nye livet med Ham".

Pinsevennenes lære er tydelig på at dåpen ikke er frelseshandlingen, men at den som døper seg allerede er frelst. Dåpen er derfor en bekjennelses- og lydighetshandling overfor Gud (Romerbrevet 6:3-8).


Tungetale: Et bønnespråk med Gud

Mange ser på tungetale som noe merkverdig og ekstatisk, en slags religiøs trance. For dem som selv har personlig erfaring med tungetale, er det derimot til stor hjelp. Bibelen snakker om at vi ikke alltid vet hvordan vi skal be, men "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord" (Romerbrevet 8:26). 
Tungetalen er dette bønnespråket som trer i kraft når man ikke bare vil be med egne tanker og ord, men også med sin ånd. Personen som taler i tunger har samtidig kontroll over seg selv og kan starte og slutte å tale i tunger når man selv vil. Dette skjer altså både i den personlige bønn og i fellesskap med andre kristne. Den åndsfylte personen bestemmer selv om man vil la tungetalen komme ut med stemmelyd eller holde det inni seg. Det er heller ingen begrensning på hvor dette kan skje.

Tungetale oppstod som et urkristent fenomen første gang på pinsedag i Jerusalem (Apostlenes Gjerninger 2). Det kom "et brus fra himmelen", det så ut som om ild satte seg på hver enkelts hode og disiplene begynte å tale i andre tunger - eller på andre språk. Resultatet av dette var at Jesu etterfølgere fikk en mye større frimodighet og glede, og de mottok også åndelige gaver som ble en manifestasjon på at Gud var med dem. 
Det er derfor pinsevennene legger så stor vekt på å forkynne det budskapet som er knyttet til pinse og det som forandret noen redde disipler til å bli frimodige apostler.

Tungetale og åndsfylde er naturligvis ikke forbeholdt pinsevenner. Innenfor en rekke andre kristne miljøer og organisasjoner, som OASE-bevegelsen, trosmenigheter, baptister, misjonsforbundsmenigheter, er det mange som har gjort erfaringer med tungetale og Den Hellige Ånds gaver.


Mer informasjon?

Hvis du vil lese mer om Pinsebevegelsens tro og lære kan du gjøre det på www.pinsebevegelsen.no.